Mange eksperter har  med rette pekt på den lange sesongen – spesielt i Premier Leasgue – som forklaring på at flere stjernespillere har vært helt ute av slag i VM. For meg er det mer et symptom på den grunnleggende, uløste problemtstillingen som gjelder for alt landslagsspill; nemlig at Fifa tjener grovt på en vare de får gratis.

Men la oss ta det fra begynnelsen. Jeg får virkelig vondt av å se spillere som Rooney, Torres og Ronaldo i VM. Det er så skrikende åpenbart at spillerne er milevis unna det nivået de kan være og har vært på i mange år. Jeg nekter å tro at noen av disse spillerne bevisst ikke gir alt de har i verdens største idrettsarrangement, så at de flopper så fullstendig, tror jeg skyldes faktorer de ikke selv kontrollerer. Det er rett og slett en systemfeil som gjør at de ikke klarer å hente ut mer på tampen av en lang og utmattende sesong.

Fotballkalenderen er simpelthen for tettpakket. For spillere i den klassen som de ovennevnte, så er det ikke rart man blir utmattet. De spiller stort sett med et enormt press gjennom hele sesongen, og med dusinvis av toppkamer hvis man regner med Champions League. Når en 14-dagers syklus kan inneholde 5 kamper på Old Trafford, Nou Camp og Anfield, så forstår jeg godt at det ubevisst  kan fortone seg som en liten nedtur å møte Algerie på en stadion som tar 30 000; selv om det er VM aldri så mye.

Det er selvfølgelig lett å argumentere for at inntektene som genereres gjennom landslagsspill til sist kommer fotballen som hele til gode ved at det drypper en del på Fifas medlemsland, og at alle parter – også  de mest kommersielle klubbene  – er tjent med den “dugnaden” som landslagsfotall er; spesielt for talentutvklingen. Jeg har to innvendinger mot dette resonnemenet: For det første så stiller jeg meg sterkt tvilende til at inntektene virkelig går til disse edle formålene (hvor mange ballbinger i Ballangen kommune er finansiert av Fifa/Uefa?). For det andre så er det vel fremdeles slik at en god del av pengene havner i lomma på Blatter og alle hans forbindelser. Dette er muliggjort ved at Fifa fremdeles ikke er det vi vil kalle for en transparent, demokratisk organisasjon.

Min analyse av situasjonen tilsier at det må iverksettes tiltak umiddelbart for at ikke hele konseptet med landslagsfotball skal råtne på rot. Det som idag er helt hårreisende urimelig, er at det i realiteten er klubbene som finansierer landslagsfotballen, men at at det er Fifa (og forsåvidt Uefa og de nasjonale forbund) som stikker av med gevinsten. Kort sagt; klubbene lønner spillerne også i de periodene som de blir disponert av landslaget.

Konsekvensen av at Fifa kun får fordelene, og ingen av ulempene, er at de relativt kostnadsfritt kan skalte og valte som de vil med reglene nettopp fordi den økonoiske risikoen ikke følger den som tjener pengene. La meg ta noen eksempler:

a. Det er innført strengere regler for hvor mange spillere en klubb kan benytte i en periode. Taket er nå 25 spillere i troppen, hvorav en ikke ubetydelig del skal være hjemmeavlede. Konsekvensen blir mer belastning på de som er i stallen. Er laget litt uheldig med skader, kan man risikere at de beste må spille absolutt alle kampene.

b. EM-sluttspillet har etterhvert funnet sin perfekte form, spør du meg. Men er det godt nok? Selvfølgelig ikke. Fra og med 2016 utvides antall deltagende lag til 24. Det betyr flere kamper, flere samlingsdøgn og enda mer slitasje på spillerne.

c. Man reserverer fortsatt en del datoer til de ørkesløse privatlandskampene. Ingen -selv ikke spillerne – ser ut til å bry seg om disse, men de er selvfølgelig med på å skru belastningsskruen enda hardere til.

Mitt forslag for å bøte på problemet, er kun en begynnelse, men jeg tror det kan være effektivt. Jeg foreslår at det i alle spillerkontrakter over hele verden innføres en preseptorisk (ikke mulig å fravike) klausul som sier at alle spillere som tjener over f.eks halvannen million i året blir trukket dag for dag, time for time, i lønnen for den tiden de ikke er disponible for klubbene sine pga. landslagsspill.

En slik regel vil etter min mening ha noen positive konsekvenser. De nasjonale forbundene vil naturligvis ikke ha råd til å kompensere spillerne  fullt ut for fraværet fra klubblaget. Det betyr at det kun er spillere som er topp motivert som vil spille på landslagene. Hvis det hadde kostet Anelka 5 millioner å stille i VM, så tror jeg ganske sikkert at han hadde takket nei.

For det andre ville det tvinge Fifa & co til å ta et ansvar for den prekære belastningssituasjonen som det er på de beste spillerne. Jeg tror de fleste er enige med meg i at årets VM har lidd tildels kraftig under at forventede stjernespillere har vært fullstendig i tåka. Hvis dette svir på pungen for Fifa -feks fordi de må betale en viss kompensasjon til klubbene – så vil de ha et mye sterkere incitament til å bremse den galopperende utvklingen i belastning på spillerne.

For det tredje vil det ansvarliggjøre spillerne mer i forhold til  utviklingen av sin egen karriere. Man trenger ikke være medisinsk utdannet for å forstå at feks Rooney og Torres hadde trengt sommeren til rekonvalsens før en ny og hard sesong i Premier League i stedet for å hangle småskadet videre gjennom et krevende sluttspill. Hvis man sammenligner Rooney med det han gjorde før og etter skaden han fikk i vår, så forstår man at mannen sannsynligvis ble kastet utpå altfor tidlig, og at dette har hemmet ham vesentlig siden. Jeg klandrer overhodet ikke Manchester United for ikke å ta hensyn til det engelske landslagets vinnersjanser i VM, men en større helhetstenkning rundt enhver spiller tror jeg kunne blitt konsekvensen av mitt forslag.

For det fjerde skal man heller ikke se bort i fra sterke rettferdighetshensyn. Det er en illusjon å tro at ikke landslagsfotballen er et like hyperkommersielt produkt som den beste klubbfotballen er blitt. At Fifa kan være snyltegjester under dekke av å bedrive en nobel og ideell virksomhet, er på grensen til nedlatende overfor klubbene. 

Det finnes sikkert både mer kreative og virkningsfulle tiltak enn jeg har nevnt, men man må uansett reagere snarest mulig. Et VM-sluttspill har en helt unik posisjon verden over som idrettsarrangement, men dette er en status man ikke må ta for gitt. Allerede i år synes jeg man har sett små tegn til at turneringen ikke er like prestisjefylt som tidligere. I det øyeblikket vi kommer til at spillerne synes det er større å vinne Premier og Champions League enn VM, så vil turneringen ha mistet sin unike posisjon, og dermed også inntjeningspotensial.

Og det er en skremmende tanke idet vi tar fatt på semifinalene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

All ære til Ghana for seieren mot USA. Det viste oss at hardt arbeid og lagspill er langt å foretrekke foran navngjetne stjerner. Likevel kan man trygt konstatere at resultatet mildt  sagt var mot normalt i dette sluttspillet.

Hvis vi glemmer Europas kranke skjebne et øyeblikk, så er det to tendenser som for meg er mer interessante foreløpig i dette mesterskapet. Den ene er den voldsomme suksessen til lag fra det amerikanske kontinent (sett under ett). Av åtte lag i sluttspillet vant fem sin pulje, to ble nummer to, mens bare Honduras ble slått ut. Til sammenligning med afrikanerne gikk kun nevnte Ghana videre som toer i pulja, mens tre lag endte sist og to knep tredjeplassen uten en reell sjanse til å avansere før siste gruppespillskamp. Tar man i betraktning at det var i år Afrika skulle få sitt gjennombrudd på hjemmebane, er dette oppsiktsvekkende svake resultater.

Jeg skal forsøke å se på hvorfor det er blitt slik, men først en liten presisering.  Jeg har ikke så mye som et halvt vekttall i fotballtaktikk, så det er mulig jeg driter meg helt ut her, men det får så være. Det finnes sikkert masse klokere fotballhoder der ute som i så tilfelle kan korrigere meg.

For meg så er det ett uttrykk som kommer springende fremst i frontallappen når jeg skal se på årsaker til årets utvikling: Nasjonal identitet. Jeg velger å dele begrepet opp i to forskjellige elementer; trener og spillestilsidentitet.

Det enkleste først. Det er et faktum at amerikanske lag blir trent av amerikanske trenere. Det vil si at man må anta at det er en klar sammenheng mellom trenerens filosofi og hva som er et lands fotballkultur. Selvfølgelig varierer den konkrete taktikken sikkert mellom ulike trenere og fra kamp til kamp, men på meg virker det som om de amerikanske trenerne har klart å dyrke de gode sidene ved sine lands fotballkultur, samtidig som man selvfølgelig har tilpasset seg det at man møter ulike typer motstand.

Et annet moment i den sammenhengen er den -akk, så klisjefylte – kontinuiteten. De fleste trenerne fra det amerikanske kontinentet har  fått holde på i flere år, og har fått tid til å bygge lag og spillestil selv i resultatmessig utrygt farvann. Jeg skal glatt innrømme at jeg satt penger på at Maradona kom til å få fyken i løpet av 2009 (15 i odds), men i VM har det for første gang virket som om mannen har en plan med det han gjør. Jeg tror ikke det rekker til semifinale, men likevel har det argentinske laget imponert; først og fremst ved å spille god, argentinsk fotball.

Ser man deretter hen til de trenerløsningene som de afrikanske lagene har valgt, så skjønner man at det er mye å hente. Smått sarkastisk ble det fremhevet av Morten Langli i går at Ghanas trener var for en veteran å regne; han hadde jo vært ansatt helt siden høsten 2008. Sven Gøran Erikson, Lars Lagerbæck, Paul le Guen er ikke dårlige trenere, men i hvert fall når det gjelder de to førstnevnte så må man kunne stille seg spørsmålet om hvor realistisk det er at de kan frembringe resultater når de ble ansatt kun uker før sluttspillet. Selvfølgelig kan man dra jackpoten, men slik internasjonal fotball har utviklet seg, kombinert med språkbarrierer og et enormt antall spillere å kartlegge bare for å ta ut en tropp, så er sannsynligheten heller liten.

Det andre jeg legger i nasjonal identitet, er hvilken spillestil/strategi/taktikk/grunnprinsipper – kall det hva du vil – et lag velger å bygge sitt spill på. Her synes jeg amerikanske lag har vært suverene i forhold til afrikanske. Drillo ville sikkert fått tilbake hjerteflimmeret hvis hans spillere hadde spilt 3-3-3-1 mot Spania i en kamp hvor uavgjort var nok for å avansere. Men det gjorde faktisk Chile mot Spania på fredag. Og det var kun tilfeldigheter som gjorde at laget ikke fikk det avgjørende første målet. For dette var sør-amerikansk fotball som var tro mot det beste i kontinentets tradisjoner.

Det vi forbinder med denne typen fotball er raske, tekniske spillere som er god på små flater. Samtidig er de enormt gode defensivt i en-mot-en situasjoner. Så får det heller være at det i perioder kan bli vel mye balltrilling i angrep og rufsete forsvarsrekker for en sindig nordboer. Men det er herlig å se på; nettopp fordi det skiller seg så mye fra det som vi er vant med å se.

I motsetning til afrikanerne som har virket temmelig rådville. Alle kan jo se at de har spillere som er i absolutt verdensklasse, men jeg sliter med å få øye på den bærende ideèn bak de taktiske valgene. Man har åpenbart sett for seg  at hvis man blander de beste afrikanske spillerne med europeeiske trenere med deres organisering(som jo tradisjonelt har  virket helt greit), så vil miksen bli perfekt. Dette mesterskapet bør bli det endelige oppgjøret med en slik tankegang.

Afrikanerne bør satse på egne trenere, og spille på den måten de gjør til vanlig, og innenfor rammene av hva som er deres fotballkultur. Litt stygt sagt, så synes jeg faktisk Kamerun for tjue år siden virket friskere enn de afrikanske lagene idag. Roger Milla & co spilte garantert mer på “lykke og fromme (spesielt fromme)” enn idag, men kraften og potensen i den afrikanske måten å spille på var kun tilfeldigheter fra en semifinaleplass.

Så for å oppsummere: Sett bort fra Brasil og Argentina, så hadde jeg forut for mesterskapet langt større kjennskap til spillerne på de afrikanske lagene enn de amerikanske, og jeg tror du må hete Terje Liverød for å si noe annet. Selv med et ikke ubetydelig skadeforfall gledet jeg meg til å se verdensstjerner Drogba, Etoò, Kalou, Pienaar, Yakubu og Tour`x2. I dette mesterskapet har de vært for parenteser å regne, ikke nødvendigvis fordi de har vært så dårlige, men fordi de har lidd under en gammeldags måte å tenke fotball på

Trøsten får være at jeg har lært meg å kjenne navnene på et utall apillere fra det amerikanske kontinentet som har imponert med flotte individuelle ferdigheter innenfor rammene av solide lag. Men jeg må likevel innrømme at hjertet mitt blør litt for Afrika nå; jeg hadde så inderlig unnet de det endelige gjennombruddet som hadde vært så godt for fotballen i sin helhet. Men med mindre de røsker en del ting opp med roten, så tror jeg dessverre at jeg heller ikke får oppleve det i Brasil om fire år heller.

Denne artikkelen er allerede for lang, men til slutt to noen få ord om hva dette bør bety for Norge. Jeg mener vi bør bygge spillet vårt på det som er bærebjelkene i vår fotballkultur. Man kan trygt si at det ikke er så flashy som i Sør-Amerika, men likefullt er det to hovedkomponenter i fotballens mangfoldige flora som vi gode på: Gjennombruddshissighet og stram defensiv organisering. De siste årene har jo dette nærmest vært for skjellsord å regne, men jeg mener at det overhodet ikke er slik at vi ikke kan få resultater på en relativt underholdende måte med disse to kjerneverdiene (som John G.Bernander ville sagt).

Men skal vi ble skikkelig gode, dvs mesterskapskandidater,  må vi ta konsekvensen – og den medfølgende risikoen -som ligger i  dette valget. Mao.så må vi satse på raske, løpssterke, tekniske og rasjonelle spillere for å lykkes med en gjennombruddsorientert spillestil. For det er faktisk noe av det aller mest krevende i moderne fotball idag fordi man trenger både en voldsom arbeidskapasitet kombinert med evnen til hurtig ballbehandling og et lynraskt blikk for spillet 

Ok, så har  vi i Norge en lang tradisjon for å snakke spillere inn på landslaget etter noen få gode klubbkamper (tradisjonen går vel helt tilbake til Tord Grips første landslagstropp i 87 hvor Glenn Holm ble tatt ut). Derfor skal jeg prøve å snakke mange spillere inn på landslaget, nemlig de som har egenskaper som ville øke Norge sine sjanser til å lykkes med en ekstremt gjennombruddshissig spillestil. Hadde det vært opp til meg, så hadde vi gjerne kunne spilt med både Moa, Huseklepp, Fellah og Elyounossi på en gang. Selvfølgelig vil det være tøft å si til Carew at han må være en innbytter som kan sendes innpå når vi trenger kraft og styrke, men er det en mann som har “nosser” til å gjøre det, så er det Ståle Solbakken.

Og, det lover godt for norsk landslagsfotball. Kanskje til og med Brasil 2014-godt.

PS1! Kjære Bård, ikke les denne artikkelen, eller gjør det hvis du vil ha deg en god latter i sommervarmen.

PS2! Man kan ikke akkurat beskylde kommentatorene i årets VM for å snakke for lite, spesielt ikke om temmelig uvesentlige ting. Men jeg har ennå ikke hørt noen som har reist det svært viktige spørsmålet om vi har fått vår første toupè siden den bulgarske keeperen i 94. Jeg kjente nemlig ikke igjen Pepe på Portugal. Den tidligere skallede mannen hadde nå et hår som President Hassan i “24″ ville misunt han. Men en ting skal han ha – i motsetning til sin bulgarske forgjenger – dette var ingen Rema 1000 – toupè!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

To dager etter at Truls Dæhli skrev om spanskesyken,  er det  ikke en spesielt fantasirik metafor, men det har seg faktisk slik at min farfar i mellomkrigstida var temmelig nær på å vandre heden pga. engelsk syke. Hvis ikke Capello får gitt sine spillerne en virkningsfull dose med “røvfuld” – pronto! – er jeg stygt redd for at jeg vil lide samme skjebne.

For man kan vel ikke kalle det for annet enn sykelig; denne urtrangen jeg har til å holde med England. Jeg skulle så inderlig gjerne hatt det som Knausgård som allerede i 78 holdt med Argentina, eller Michelet som var en av de få som støttet Brasil før 82. Da kunne det blitt et hygelig VM  på meg også. Men siden alle fotballsupportere – med et mulig unntak for Thorbjørn Jagland – vet at å bytte lag er det eneste man ikke kan gjøre, så er og blir jeg stuck med mitt England.

Det sunneste for meg ville nok vært bare å fase ut min sympati for England uten å erstatte den med noe annet (eventuelt gjøre det i skjul). Men jeg lar meg lure hver eneste gang det er mesterskap. I år - i år – skal faen meg England vinne; det er jeg hell bent på. Så jeg gearer meg opp og gjør mine forberedelser i den visshet om at nå er det slutt på fiaskoene; tiden er inne for å vise verden hvilket land det var som fant opp fotballen.

Det er intet å si på forberedelsene på kampdagen. Egg og bacon til frokost, lang tur med “Football is coming home  (96 og 98-utgaven)” og” God save the Queen” (den tradisjonelle og Sex Pistols`versjon) på I-poden, et glohett bad slik at jeg får den karakteristiske lyserøde engelske fotballfansfargen og fritak for alt som heter disiplin i forbindlese med innsats hos diverse bookmakere. Selv om jeg ikke akkurat er en harmonisk mann, vil jeg nesten si at i timene forut for avspark så opplever jeg at forventningene gjør meg  lykkelig, men for hva?

Samma, gamle driten hvert år. Suverene fotballspillere som virrer rundt på banen uten mål og mening. Keeperplassen er jo alene grunnlag for inntak av beroligende medisiner. Forsvarsrekka – dvs. det som er igjen av den – opptrer jo som om samtlige har null landskamper fra før (selv som Liverpool-fan må jeg erkjenne at synet av Carragher ikke akkurat er betryggende med tanke på den sesongen han har hatt i Premier League). For ikke å snakke om midtbanen. Lampard og Gerrard er jo bevislig to av verdens beste spillere når de har på seg klubbdrakta. Hva som skjer oppe i hodene deres når de får de tre løvene på brystet, tror jeg kunne vært tema for en hel psykiaterkongress. Og når man i angrep satser på ikke akkurat unge og lovende Heskey (selv om han gjør så godt han kan), så forstår man at det ikke er enkelt for Rooney å briljere som han har gjort i lang tid for Manchester United. Men det er jo forstemmende at en så god spiss skal være så dårlig; det er nesten så jeg tenker at her hadde Domenech fått mer ut av mannen.

Så da sitter jeg her igjen, og lurer på hva det var som traff meg. Og det er da jeg prøver å finne en eller annen begrunnelse for at jeg hvert annet år (hvis England i det hele tatt klarer å kvale) pisker meg selv gjennom det samme, nedbrytende ritualet.

Jeg tror forklaringen ligger i det som kalles Stockholmssyndromet, dvs. at gislene over tid etterhvert får sympati med sine kidnappere (første gang beskrevet i forbindelse med et bankran i Stockholm på 70-tallet hvor det til slutt ble så gemyttlig stemning mellom kidnapperne og gislene at de under beleiring av politiet bla. koste seg med et parti bondesjakk!).

Den første engelske tippekampen ble vist på NRK i november 1969. Til sammenligning ble den første norske tippekampen sendt i mai 1986 på samme kanal (hvis man holder utenfor sommertippekampoppgjøret mellom Kongsvinger og Start i 1983). At vi som vokste opp på 70-tallet  av den grunn fikk et noe ubalansert syn på verdensfotballen er ikke rart; vi visste rett og slett ikke om annet. Sannsynligvis ble det spilt bedre og mer underholdende fotball mange andre steder i verden, men det var det ingen som viste oss. Sør-amerikansk fotball fikk vi f.eks bare se et lite glimt av hvert fjerde år.

At vi etterhvert utviklet sterk symapti med denne bulkegjengen av spillere som hver lørdag fylte skjermen med sine tannløse smil, firkantede kropper, herlige barter og frisyrer og ujålete fremtreden, er ikke det minste rart. Det måtte bli England, selv om laget aldri var i nærheten av noe som helst, og som noen ganger (EM 88, EM 92, EM 00) fremsto som latterlig elendige. Hvis man i det hele tatt klarte kvalifiseringen (ikke i 74,78, 94 og 06). Jeg var selv på Ullevål våren 93 og så Norge feie England ut av kvalifiseringen. Allerede på oppvarmingen ante jeg sterkt uråd. Assistent Sammy Lee (han lille, tjukke på Liverpools 80-talls lag) var satt til å lede den, og han virket dobbelt så frisk som samtlige av spillerne, og fremsto jo nærmest atletisk sammenlignet med biffer som Pallister og Woods. Man kan trygt si det ble en kveld med blandede følelser, men selv omman tar høyde for at  England hadde rotfrukten Graham Taylor på benken, var laget fantastisk elendige.

Men er man rammet av Stockholmsyndromet, så føler man ikke forakt med disse kriminelt elendige spillerne; man føler sympati. Det er der problemet ligger. Ingen nøytrale syntes at Clark Olofsson og Janne Olsson var spesielt godhjertede mennesker, bortsett fra de bankansatte som ble tatt som gisler.

Det finnes kanskje en vei ut, men jeg vet ikke om den er farbar. Men det må da være mulig å si at den gamle garden av spillere jeg så på Tippekampen har fint lite til felles med den jålegjengen som spiller for England idag. Den gang tok de oppvarminga på radiatoren, skadet var ikke noe du var før du ikke kunne gå, og Kevin Keegan hadde da en sjarm og et vidd som det er tiår siden jeg sist så hos en engelsk landslagsspiller.

Idag er Wags-ene blitt en industri, spillerne går av spillerbussen utelukkende med en liten beautybag i hånden (se for Derek Dougan eller Liam Brady med en beautybag), snakker med tynn pipestemme og sier “you know” i hver bidige setning. Hvis de ikke har det travelt opptatt av å bedra hverandres koner, sender bilder av penisen sin til diverse strippere eller bli grunnlurt av News of the World.

Ok, jeg klamrer meg til et halmstrå her, og det er bare å lure meg selv. For om noen få dager sitter jeg der igjen foran skjermen, med kortidshukommelsen til en gullfisk, og heier på laget igjen. I håp om at nå snur det. De to første kampene var dårlige, men det er bare en styrke for en kommende verdensmester (lamme unnskyldninger fungerer alltid bra når man ikke vil innse realitetene).

Men for at England skal gjøre opp for all smerte laget har påført meg opp gjennom historien, må de minst vinne finalen 4-0 over Brasil, OG en frisk og rask Gazza synge “Fog on the Tyne” i pausen.

Det ville jeg kalt oppreisning….

Ps!

Ellers å bemerke fra VM: Godt at Andrè Bergdølmo ikke valgte å bli mattelærer etter karriereren. I kampen mellom USA og Slovenia avleverte han følgende replikk: “Det står 20 spillere innenfor en radius av 16 kvadratmeter”. Stikk den, og leve Thor Eggen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Action, action, jeg ser etter action,

men alt jeg finner er glasskår og spy

Gode, gamle Jokke kunne få sagt det. Jeg er ikke helt der ennå, men kan ikke utelukke at fire uker til med vuvuzela og trist fotball kan få meg til å gå løs på inventaret (spy er det nok verre med, har ikke kastet opp siden februar 1984 – 15 år lenger enn Seinfeld sin rekord).

For la oss være helt ærlige; det som har blitt vist til nå i VM, har vært ekstremt tynn suppe. Ja, jeg vet det er åpningsrunde, at et tap nesten er synonymt med å bli utslått og at ballen er for rund og gresset for grønt etc etc. MEN selv om man sikkert kan hoste opp enda flere unnskyldninger, så er det er ubehagelig faktum at det som skulle være et av tidenes mest underholdende og spennende mesterskap foreløpig stort sett bare har bestått i formålsløs balltrilling i og omkring midtsirkelen.

Når Thor Eggen midtves i første omgang mellom Italia og Paraguay - uten et snev av ironi – utbryter følgende setning: “Assistentdommerne har vært utroooolig gode så langt i mesterskapet”, så forstår man at  underholdningverdien har vært marginal.

Det er selvfølgelig altfor tidlig å gi opp; fremdeles har ikke alle lagene vært i aksjon, men jeg lengter virkelig etter en kamp hvor vi har to lag som angriper, skaper sjanser og scorer minst et par mål hver.

Ellers har jeg gjort meg to små refleksjoner så langt:

1. Bare en strøtanke, men hva hvis disse prestasjonene hadde blitt gjort av kvinner i deres VM?

Da  tenker jeg først og fremst på de tre solide keepertabbene vi har kunnet moret oss over (med mindre du som jeg er en tvangsmessig supporter av England), men også på den til tider kritiske kvaliteten på dødballer. Jeg føler meg temmelig overbevist om vi hadde lent oss godt tilbake og sagt noe sånn som: “Typisk kvinnefotball, de blir aldri bedre”. Nå har jeg jo aldri vært den som forsvarer kvinnefotballen i ett og alt, men jeg synes vi bør huske det som har skjedd i årets VM før vi neste gang kaster den første stenen i retnng av kvinnene.

2. Som den ryggmarsgsløse opportunisten jeg er, har jeg egentlig aldri klart å ta stilling i den mest gjennomgripende konflikten i fotball-Norge. Jeg blir litt som Krøvel Velle fra Volle i Velle når han får en jødejoker og blir spurt om hva han mener om Midtøsten-konflikten, og svarer:”Vanskelig spørsmål, begge parter har nok litt rett”.

Det jeg tenker på er selvsagt Drillo og hans disipler på den ene siden, og toneangivende krefter blant kommentatorer og eksperter på den annen. Drillo og hans likemenn vil spille enda mer gjennonbruddshissig, mens Truls Dæhli og hans kumpaner i media vil at vi skal utvikle oss i en mer besittelsesorientert retning.

Under EM for to år siden må jeg innrømme at jeg helte sterkt i retning av Dæhli&co. Det var ikke fritt for at jeg flere ganger tenkte at her var det bra at Norge ikke var med, for det hadde blitt flaut. Men da så vi også en fantastisk fotball fra flere lag – først og fremst Nederland, Russland og Spania. Spillestilen var ikke lik, men det føltes i hvert fall der og da som om dette var den moderne fotballen, og at Norge var lysår unna det nivået med vår relativt primitive spillestil.

I år sitter jeg med et annet inntrykk, selv om det bare er spilt 11 kamper. Det har vært så mye gåfotball på fot, så lite bevegelse rundt ballfører og så mye planløst offensivt spill at jeg ble begeistret ved tanken på hva Drillo kunne ha utrettet her. Skulle veldig gjerne sett et Norge som i det behagelige klimaet turte å sette inn et høyt press, og virkelig kjøre på fremover når anledningen bød seg. Et stramt forsvarspill har vi alltid vært gode på, så her tror jeg -selv om de høres helt absurd ut – at Norge kunne skilt seg vesentlig ut fra de fleste andre lag på en positiv måte. Det eneste laget til nå som har vist en skikkelig vilje til å angripe helhjertet med mange spillere og et godt ettertrykk, har vært Tyskland, og de fikk da sannelig betalt for innsatsen også.

Ønsketenkning? Ja, helt sikkert, men noe må man fylle hodet med mens man venter på litt action i Sør-Afrika.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hjemme hos oss er vi faktisk glad i en etisk og moralsk diskusjon. Selvfølgelig på et svært lavt nivå, og mange divisjoner under  store filsofer som Kierkegaard, Kant og Cantona.

Etterhvert har vi utviklet en debatt-teknikk som er lånt av Otto Jespersens “bla,bla,bla-figur”. Dvs. at diskusjonen alltid begynner med følgende ord: “Er det riktig (underforstått: moralsk/etisk) av deg/meg å ….” For å gi noen eksempler, så kan f.eks fruen i huset si til meg: “Er det riktig av deg å sitte en halvtime på dass før jeg skal dusje og pynte meg?” Eller jeg kan spørre meg selv: “Er det riktig av meg å la bikkja drite i friluft mens jeg later som jeg ikke ser det fordi jeg hater å plukke opp?”

Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg her en dag traff på en gammel kompis som er like hekta på fotball som meg. Under fotball-VM skulle han dra til England for å få med seg lagets kamper på puben der. Men siden England var havnet i gruppe med USA, var han blitt nysgjerrig på det laget også. Ja, han sa vel rett ut at han etter England ville heie på amerikanerne, men at dette var noe han holdt for seg selv. For som han sa: “Det er vel absolutt ingen som holder med USA, og hvis man skulle gjøre det, blir man vel sett på som litt smårar”.

Jeg synes imidlertid probelmstillingen var så interessant at jeg derfor vil  drøfte spørsmålet om det er riktig (moralsk/etisk) å heie på USA under fotball-VM.

For å ta konklusjonen først. Mitt svar er et ubetinget JA. Det er ikke bare riktig, det er faktisk fortjenestefullt hvis du velger å håpe på at USA skal gjøre et godt mesterskap. Jeg skal forsøke å begrunne mitt svar:

a) Selv om det høres utrolig ut, er USA faktisk i ordets virkelige betydning den eneste sanne underdog-nasjonen i mesterskapet. For hvis man tenker på absoltt alle andre områder enn fotball, så er USA hele verdens storebror. Politisk, økonomisk og militært er det USA som er sjefen over alle sjefer. Og vissheten om at de faktisk kan gjøre som Truman to drop two big ones, gjør at ingen nasjoner i realiteten gjør noe utenrikspolitisk uten at forholdet til USA blir hensyntatt.

USA gir oss de beste filmene og TV-seriene, om musikken er best, er vel mer tvilsomt. Kort sagt de er ikke bare gode på hard power; de er verdensledende på soft power også. Noe som også gjenspeiler seg i landets prestasjoner på idrettsbanen hvor de stort sett vinner det de gidder å satse på.

Med et unntak: Fotball. Amerikanerne skjønner seg rett og slett ikke på fotball. Der går det i basketball, amerikansk fotball, baseball og ishockey. Jegg skal garantere at USA prosentvis har den desidert største andelen av sin egen befolkning som gir blanke faen i fotball-VM av samtlige nasjoner.

Etter min mening bør man alltid holde med underdogen fordi det er så få andre som gjør det. Det politisk korrekte er jo selvfølgelig å heie på Brasil eller Spania; det moralske er å holde med USA.

b) Nå skal vi ikke overromantisere faktum – vi snakker ikke om collegeguttene fra “The miracle on ice”- men ingen kan akkurat si at USA kommer med et stjernespekket mannskap. I bruttotroppen på 30 spillere finner man tilhørighet til klubber som Start, AGF Aarhus og Watford.

Speislet vi nordmenn burde føle symapti med et lag som først og fremst er tuftet på god lagmoral og organisering. Hvis man som meg lot seg henrive av Fulhams fantastiske E-cupprestasjon med et lag totalt blottet for stjernespillere, bør man også kunne verdsette det amerianske mannskapet. I en tid hvor pengegaloppen synes ukontrollert, er det som rører ved det grunnleggende til at man i det hele tatt elsker denne sporten, noe som ikke bare er riktig, men også viktig. For meg vil fotball i bunn og grunn alltid handle om å jobbe for kameratene og laget ditt, og om å stå sammen uansett hva som hender, og det synes jeg både Fulham og USA er gode eksponenter for.

c) Jeg er klar over at det er blitt ropt “ulv, ulv” mange ganger når det gjelder fotballens gjennombrudd i USA.Det hjalp ikke med Pele og Beckenbauer på 70-tallet, VM i 94 gav heller ikke ønsket uttelling, og foreløpig har vel heller ikke Beckhams ankomst skapt så mye interesse rundt fotballen som man håpet på. På den annen side er det uomtvsitelig at en god amerikansk innsats i Sør-Afrika, vil kunne virke sterkt fremmende på folks nysgjerrighet på denne “jentesporten”. Det ble faktisk rapportert om at seertallene var ganske gode da USA sensasjonelt tok 2.plassen i Kontinental-cupen i fjor sommer (hvor man ledet 2-0 over Brasil i finalen)

Det har jo lenge vært en våt drøm for FIFA at fotballinteressen skal eksplodere i USA (noe som kan være grunnen til at landet får en ekstremt billig reise i kvalifiseringene), og hvem kan klandre dem for det. Vi snakker om et land med nesten 300 millioner innbyggere. Selv om India og Kina har langt flere innbyggere, er det åpenbart at USA er primærmålet blant de relativt få nasjonene i verden som ikke har fotball som nasjonalidrett. Om man kunne få amerikanerne skikkelig på banen i denne idretten også, ville det gavne fotballfamilien noe voldsomt.

Mitt råd blir derfor: Glem alle motforestillinger du måtte ha mot nasjonen USA, og støtt fotballlaget deres under VM. Da er du en ansvarlig samfunnsborger på lik linje med de som sorterer søpla og kjører miljøvennlig.

Det siste spørsmålet blir selvfølgelig hvor langt de kan gå. De kommer bak England, men hverken Slovenia aller Algerie vil hindre dem i å avansere fra gruppespillet. Hvis man ser på tidligere deltakelser, så er det ikke helt utenkelig at dette kan bære langt. For prøv å fullføre denne rekka logisk:

1990: Gruppespill

1994: 1/8-delsfinale

1998: Gruppespill

2002: Kvartfinale

2006: Gruppespill

Ja, ja, det er jo lov til å drømme…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har etterhvert kommet til den erkjennelsen at det er meg det er noe galt med, og det er ingenting jeg er stolt over, men jeg må likevel si: Jeg hater teater!

De fleste andre kulturformer går greit, men mitt skjeve øye til teaterkunsten er noe som har forfulgt meg hele livet. Lenge trodde jeg det skyldtes en traumtisk opplevelse jeg hadde som seksåring. Lille nyttårsaften 1978 ble jeg nemlig utsatt for grov barnemishndling. Samtidig med at tippekamphistoriens nest morsomste kamp mellom Man U og WBA ble sendt på NRK, ble jeg tvunget til å gå i teateret for å se dokketeaterforestillingen “Baldrian og musa”. Tenk deg hvilken desperasjon som red meg da jeg kom hjem og fikk vite at kammpen endte 3-5. Husk at dette var lenge før videospillerens opptaksknappp (typisk min flaks, vil kanskje mange si; den andre tippekampen i historien jeg gikk glipp av, var da Rolf Hovden kommenterte i beruset tilstand).

Etterhvert har jeg imdlertid funnet ut hva som virkelig plager meg. Man kunne kanskje tro at det var  fordi man visste hvordan det ville ende, men det er ikke det heller. Men det at aktørene vet hvordan fortellingen slutter, gjør alt uinteressant for meg. Alt blir uekte for meg når hovedpersonen allerede i åpningsmonologen vet hva han skal gjøre i sluttscenen. Det spontane og uforbeholdne elementet blir fullstendig frarøvet meg, og uansett hvor dyktige skuespillerene er, så klarer jeg ikke å leve med i  illusjonen.

Overført til fotballens verden, så tror jeg det samme momentet er det eneste som virkelig kan få meg til å slutte å følge med på hva som skjer. Jeg kan bli irritert – kanskje til og med fortvilet – over tribunevold, økonomisk og legemiddelbasert doping eller at Luton må starte med tredve minuspoeng, men det vil aldri kvele fotballinteressen min. Simpelthen fordi det alltid er et lite håp, og at det uansett følger nye kamper og nye sjanser, selv om man skulle ryke ut av ligasystemet.

Hvis derimot spillerne, dommere, trenerne eller lederne på forhånd vet hva utfallet blir, så faller selve grunnsteinen i min fascinasjon for  spillet bort. Eller  sagt på en enklere måte: Kampfiksing er den mest effektive dreperen for all moderne fotball.

Tradisjonelt så tenker man kanskje på kampfiksing som noe som skjer i italiensk Serie C hvor kapteinene på forhånd blir enige om at 1-1 et et fint resultat, og så sitter  de igjen med noen titusener som skal deles på flere. Glem det; kampfiksing er idag et mye større og mer omfattende problem enn som så.

Vi snakker om store spillsyndikater, som i tillegg til mer tradisjonell kriminalitet, ser en god og relativt risikofri inntjening på å bestikke og/eller true aktører i fotballkamper over hele verden til å spille på et avtalt utfall. Det er liten grunn til å tro at noen ligaer/turneringer er fri for denne pesten, men det er alltid vanskelig å finne gode nok bevis, og hvis man ikke leter, så finner man i hvert fall ikke noe.

Det finnes mange måter å fuske på. Det er ikke bare  på et bestemt kamputfall det er penger å hente. I dagens spillmarked kan man spille på omtrent alt mulig. Antall cornere/innkast/kort/ er standard tilbud hos mange bookmakere. En annen vanlig måte å jukse på, er å justere på sifrene et lag vinner med. Har man f.eks spilt Rosenborg (- 1) på et asiatisk handikapspill, vil gevinsten kun komme hvis laget vinner med minst to mål. Hvis det er spilt 88 minutter, og man likevel taper på Lerkendal, kan det være store penger å hente på å lage et straffespark eller selvmål. Det finnes ganske klare indikasjoner på at dette var tilfellet i åttendelsfinalen mellom Brasil og Ghana i VM 2006. Brasil vant 3-0, men densiste scoringen kom ikke før ghanserne hadde pådratt seg et merkelig rødt kort noen minutter før full tid. I ettertid viste det seg at det var spilt enorme summer på akkurat det kamputfallet.

Den teknologiske utviklingen har gjort at mulighetene for denne type aktiviteter har eksplodert bare de siste ti årene. For det første så har fremveksten av spillebørser gjort at kontrollen med spillinga er blitt mindre. En bookmaker som mottar påfallende mange spill på et bestemt utfall, vil selvfølgelig stenge for videre spill. Skjer det samme på en veddemålsbørs, så vil det alltid være aktører som er uvitende, og som er villige til å kjøpe/selge odds. For det andre er omfanget av LIVE-spilling et helt annet enn tidligere. Dvs. at man underveis i kampene kan gjøre store spill. Det sier seg selv at å føre kontroll med denne type veddemål, er vanskeligere.

Det store spørsmålet blir derfor i hvilken utstrekning det faktisk jukses. Jeg tror – dessverre – at problemet er langt større enn det vi tror. Jeg skal forsøke å begrunne min påstand:

For det første så har man jo vitterlig bevis i noen få tilfeller. Italienerne synes å ha et spesielt pragmatisk syn, og det forekommer ganske sikkert mye fiksing til enhver tid. De fleste husker sikkert Calcipoli-skandalen i 2006. Juventus ble fratatt seriemesterskapet, og tvangsnedflyttet til Serie B; tilsynelatende uten at italienerne synes å bry seg nevneverdig med det (tenk deg om det samme hadde skjedd med Rosenborg). Senest for et par uker siden ble uavgjort og 1-1 mellom Chievo og Catania spilt ned til en absurd odds, og ikke overraskende ble resultatet 1-1.I Tyskland hadde vi for noen år siden dommeren Robert Hoyzer som erkjente at han hadde påviket kamputfallet helt opp til og med øverste nivå. Og senest nå i påska kunne kinesiske myndigheter fortelle om en gigasvindel på fotballgambling stort sett over hele fjøla.

Verdens klart største veddemålsbørs – Betfair – rapporterer da også med jevne mellomrom at det spilles uforholdsmessig mye på bestemte kamputfall (heldigivis har selskskapet stilt seg offensiv til problemet; man kunne jo tenke seg at de ga blaffen fordi det  ville gi større omsetning, og dermed økt kommisjon). Det vil selvfølgelig alltid være et spørsmål om det kun er gamblerpsykologi eller om noe er fikset, men sammenholdt med de vi har sett fra andre idretter som håndball og tennis, vil jeg påstå at det er dokumentert at ulovlig manipulering finner sted.

For det andre så er summene det er mulig å tjene på kampfiksing blitt så radikalt mye større på få år. Det er  lite kontroversielt fra en kriminologisk synsvinkel å hevde at leilighet gjør tyv. Om man setter en halv million hvert sted på hjemmeseier i Tokyo, Oslo  og Moskva, så vil risikoen for å bli tatt være minimal så lenge man sprer innsatsen utover de flere tusen bookmakere/børser som finnes idag.

Som en følge av økt inntjeningspotensiale, vil forbryterne selvfølgelig kunne tilby mer penger til de som er villige til å la seg kjøpe. For mange klubber vil det være mer innbringende å ta bestikkelser enn å gå for sportslig suksess. Dette er noe man i høy grad mistenker er tilfelle i det som tidligere ble kalt UEFA-cupen. For en klubb som uansett aldri vil nå gruppespillet, vil det som regel være mer å hente på å legge seg i en av de mange kvalifiseringsrundene. Personlig stusset jeg fælt i fjor sommer på at de irske amatørene i St.Patriks avanserte på bortemålsregelen mot russiske Krylia Sovetov etter to scoringer det siste kvarteret i returkampen i Russland (1-0, 2-3). Spesielt fordi jeg nylig leste at den russiske klubben i praksis var konkurs, og måtte ha statlig hjelp for å overleve.

For det tredje så er jeg overbevist om at kampsiksingsproblemet er betydelig underkommunisert. Dvs. at det ikke brukes nok ressurser på å avdekke svindelen, og at man derfor lett kan trekke konklusjonen at problemet ikke er så stort. For politi-og påtalemyndighet forstår jeg at “enklere” og alvorligere kriminalitet må prioriteres, og det samme kan til en viss grad brukes for å unnskylde media.

Å avdekke denne typen kriminalitet krever enormt med ressurser, og hensett til de stadig dårligere vilkår som gravende journalistikk har idag, er det ikke vanskelig å forstå at det er mye billigere å lage en annen type sportsjournalistikk. For å låne litt fra Holberg: “Alle ser at dommeren dømmer feil, men ingen spør hvorfor han gjør det”.   Det kan være noe å tenke på når TV2-sporten kjører en dommertabbe 16 ganger i reprise.

Som den våkne leser sikkert har forstått, så må konklsjonen min bli at jeg ser pessimistisk på fremtden. Med mindre fotballens egne organer setter inn et langt sterkere støt mot denne faenskapen, så står hele idrettens troverdighet på spill. Når en fyr som meg – som er villig til å betale ganske mange kroner i året på min fotballinteresse – i det hele tatt streifer tanken på at  det straffesparket som Kolo Toure lagde i slutten av andre ekstraomgang mot Liverpool i kvartfinalen i Champions League i 2008, virker totalt meningsløst fordi Arsenal bare trengte å cruise inn til seier på bortemål, da har fotballen et problem.

Jeg vil sammenligne med sykkelsporten før man tok dopingproblemet på alvor. Til slutt ble folk så lei av å hylle ryttere som Landis den ene dagen, mens man den neste vantro måtte konstatere at han var en jukser, at det til slutt fremsto som temmelig meningsløst å følge idretten.  Man reagerte ikke før man måtte, men så tok man problemet inn over seg i sin fulle bredde, og nå lever illusjonen i hvert fall hos meg at om det er den beste rytteren som vinner, og ikke som i Bjarne Riìs ` sin tid at det var den beste doperen som seiret.

Det kommer til å bli en tøff kamp, men den er helt nødvendig, for ellers er jeg  redd for at mange vil slå følge med meg over til andre kulturformer som f.eks teater.

Huff!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det minst overraskende ved at Norge trakk Danmark i kvalifiseringen til Euro 2012, er at den sedvanlige drittpakka om norsk fotball igjen blir servert fra dansk hold. Mye er selvfølgelig medieskapt, men det er ikke til å komme forbi at norsk fotball har en svært lav standing hos danskene.

Normalt er jeg ikke den som forsvarer norsk landslagsfotball i ett og alt, men akkurat i dette tilfellet har jeg lyst til å stå opp for Norge, og pirke litt i det danske selvbilde. For det er svære logiske brister i danskene konsekvente fordømmelse av norsk fotball: så svære at jeg vil gå så langt som til å kalle det for et danske paradoks, og som forsøksvis kan formuleres slik:

Danskene ser på seg selv som en ballspillsnasjon. I motsetning til  Sverige, og spesielt Norge, så er den danske måten å spille på – i deres egne øyne -kjennetegnet av offensiv satsning, individuelle ferdigheter og vakker fotball. Mens nabolandene spiller en kynisk og maskinmessig fotball, er danskene kunstnere med en bohemsk innstilling til taktikk og spillestil.

Hvorfor er det da slik at danskene har oppnådd sine aller beste resultater når landslaget har spilt etter norske prinsipper? Og hvorfor er det slik at hvis resultatene svikter, så roper de fleste på en spillestil og filosofi som ligger nær Norge og Sverige?

Jeg skal forsøke å belegge påstandene mine med noen historiske fakta.

Først en liten presisering: I liket med mange andre supportere er fotball for meg like mye et spill om å vinne hjertene som å oppnå resultater. Det er derfor de fleste over 35 år kan ramse opp store deler av den danske lagoppstillingen fra Mexico-VM i 1986, mens de færreste kan nevne særlig mange fra det danske laget som sensasjonelt vant EM i 1992.

Arnesen, Berggren, Lerby, Morten og Jesper Olsen, Mølby, Elkjær og Michael Laudrup lyder vakkert i de aller fleste fotballører. Det samme kan vel neppe sies om Vilfort, Faxe Jensen og Poulsen.

Men hvordan man enn snur og vender på det. De førstnevnte kom aldri lenger enn til EM-semifinale (84) og åttendelsfinale i VM (86), mens sistnevnte alle ble europamestere.

Når vi husker det første store laget til Danmark så godt, er det jo fordi de spilte på en slik måte som danskene mener fotball skal spilles på. Det var ikke bare det at de vant 5-0 over Jugoslavia og 6-1 over Uruguay i sluttspill, det var minst like mye måten de gjorde det på som fikk laget til å begeistre langt utover Danmarks grenser.

Men ser man på hvilken retning dansk landslagfotball har tatt etter VM i 86, så ser vi at det ikke er særlig grunn til å hovere over den primitive norske fotballen. Nå har man riktignok aldri utad vært i nærheten av å være så ekstrem som f.eks Drillo, men en gjennomgang av de forskjellige årgangene viser at landene har mye til felles, og at de i løpet av årene har nærmet seg spillestilsmessig.

EM i 1992 er allerede nevnt. Både semifinalen (Nederland) og finalen (Vest-Tyskland) var omtrent rene forsvarskamper. Det var lavt press og to kompakte firere som i det lengste håpet på at Brian Laudrup skulle fikse noe fremover på egenhånd (Michael valgte å boikotte landslaget pga. en konflikt med trener Rikard Møller-Nielsen). Med en solid porsjon flaks holdt denne taktikken helt inn, men å si at Pionteks etterfølger sto for en spesielt positiv og offensiv fotball, ville være en betydelig overdrivelse.

I VM 98 hadde danskene igjen et godt lag. Denne gangen ledet av den  svenske ringreven Bosse Johansen (med en fortid i Jerv, Grimstad!). Laget tok seg greit  til åttendelsfinale, men var store underdogs i møtet med høytflyvende og seierssikre nigerianere. Måten de sablet afrikanerne ned med en knusende 4-1 seier,  ville  gjort Drillo stolt. Seiersresepten var klassisk Drillo-fotball med raske kontringer etter motstanders balltap og lange baller opp mot en ensom Peter Møller mot etablert forsvar. At man spilte en gnistrende kvartfinale mot Brasil kan ha vært med på å gjøre danskene blinde, men faktum er og blir at danskene allerede da spilte ganske “norsk” fotball.

Det gjorde de definitivt både i VM 2002 og EM 2004 hvor laget begge ganger tok seg forbi gruppespillet mot svært vrien motstand. På dette tidspunkt hadde Morten Olsen overtatt tømmene, og selv om laget på papiret spilte en klassisk, offensiv 4-3-3, var det åpenbart at danskene hadde beveget seg langt vekk fra den spillestilen de hadde slått gjennom med 20 år tidligere.

Om leseren fremdeles ikke skulle være overbevist om hvilken retning den danske spillestilen har tatt, vil jeg til slutt vise til den nylig avsluttede VM-kvalifiseringen hvor laget overraskende kvalifiserte seg direkte til Sør-Afrika foran Portugal og Sverige. Ført og fremst hadde danskene et voldsomt hell på sin side, men det er jo som kjent lov i fotball.  Men man kommer ikke forbi at danskene vant gruppa fordi de spilte en disiplinert og kalkulert fotball bygget på et solid forsvarsspill. Det var ikke blendende offensivt spill eller fantastske enkeltmannsprestasjoner som ble avgjørende, men laget fremstod som en godt organisert enhet, ikke ulikt Norge på sitt beste under Drillo.

Man kunne f.eks tydelig se det i den avgjørende kampen hjemme mot Sverige. Det var en kamp som lenge stod og vippet på 0-0, men man satt med følelsen av at hvis det var noen som kunne komme med noe overraskende opp av hatten, så var det Ibrahimovic. Han lå åpenbart et par klasser over resten av kampens aktører. Et heldig langkudd gav Danmark seieren, men svenskene hadde grunn til å føle seg litt snytt.

Konklusjonen må bli at danskenes livsløgn er den at man tror at man er mye mer elegante og severdige enn Norge og Sverige. Men det er enkelt å tilgi dem. Hadde vi også hatt en så fabelaktig generasjon som danskene hadde da de slo gjennom i internasjonal fotball, så ville vi nok også klamret oss til myten om at vi var et spesielt utvalgt fotballfolk (noe vi jo er overbevist om at vi er i vinteridrettene).

Det aller merkeligste etter min mening – på grensen til det komiske - er imidlertid at når danskene skal svare på hvorfor noe er gått galt, så pekes det ofte på momenter som kjennetegner den norske fotballen som løsningen.

Etter at FCK ble slått ut av APOEL Nicosia i CL-kvaliken etter et ydmykende 1.3 tap på Kypros, var den enstemige dommen i Onsides eksertpanel at laget skulle ha spilt mer kynisk med tanke på at det hadde en 1-0 ledelse å gå på i fra Parken. For meg – som nordmann – var det temmelig absurd å høre danske eksperter kritisere Ståle Solbakken for at ikke laget  klarerte opp på tribunen eller for å ha forøkt å spille seg gjennom midtbaneleddet. Ståle har fått kritikk for mye rart i Danmark, men akkurat den tror jeg kom bakpå ham også.

Et annet eksempel fra klubbfotballen er Randers. De siste årene har dette laget klatret stadig oppover Superliga-tabellen i tillegg til et cupmesterskap. Før årets sesong var laget tippet som en outsider til medalje. Det gikk imidlertid helt skeis, og etter et ensifret antall poeng måtte trener “Faxe” Jensen naturligvis gå. Analysen fra både spillere, den nye treneren Ove Christensen og de samme eksperter i Onsidestudioet var likelydende: Laget hadde spilt for “fint”, dvs. for ballbesittende, og måtte gå tilbake til en mer primitiv spillestil skulle man komme opp av sumpa (men de ligger fremdeles sementert til bunnen av tabellen).

Bare nøden blit stor nok, så er danskene alstå villige til å kaste prinsippene sine over bord. Det tror jeg vi ganske sikkert vil få oppleve i de kommende kampene mot Norge. Det blir to lag som kommer til å spille temmelig likt, og kampene vil ikke bli preget av leken, teknisk fotball.

Skadefryd er ingen vakker disiplin, men jeg skal innrømme at jeg kommer til å gosse meg ganske kraftig om det er Norge som komme best ut av denne knokkelduellen. At det i tillegg er det nærmeste danskene kommer Beelzebub, nemlig Drillo, som kan slå dem ut, tror jeg nesten kan bli for mye for dem å takle.

Men aldri så galt; kanskje vil det få dem til å se deres eget landslag i et mer sannferdig lys.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selv en garvet Start-supporter må erkjenne at i Fredrikstad så synes ting å være enda villere enn de siste ukers maktkamp på Sør Arena. At Tom Nordlie igjen har havnet midt i stormen, er vel det minst oppsiktsvekkende. For hva er det egentlig med denne mannen?

- Never a dull moment, kan vel være en passende beskrivelse av Nordlies snart tolv år lange virke i norsk toppfotball. Jeg skal i denne artikkelen gå nærmere inn på hvilke resultater han har oppnådd (eller ikke oppnådd), og deretter forsøke å analysere om hvorvidt han har en fremtid som trener på toppnivå med sitt etterhvert noe frynsete rykte.

a. Odd 1998-99

Tom Nordlie og Odd var en perfekt match da klubben tok sjansen på den umeritterte treneren fra lavere divisjoner. Odd hadde lenge befunnet seg i skyggenes dal. I 95 overrasket de som nyopprykket lag med en fjerdeplass. Året etter tapte de kvaliken til Tippeligaen mot Sogndal, mens man i 97 opplevde et tilbakeskritt med en femteplass i den nye, sammenslåtte førstedivisjonen.

For første gang ser vi noe av det aller beste ved Nordlies egenskaper som trener. Ved å løfte laget sportslig, skjer det en enorm utvikling hos mange enkeltspillere. Stammen i Odd-laget som tok kommandoen i førstedivisjon, og aldri så seg tilbake, var faktisk spillere som ikke var helt unge, men som i årene etter at Nordlie bragte dem til Tippeligaspill, tok eksepsjonelle steg. Frode Johnsen, Bård Borgersen, Torjus Hansèn, Erik Holtan, Anders Rambekk, Alexander Aas og Ronny Deila har i årene etterpå satt kraftige spor etter seg både i form av landslagsspill og proffopphold.

Dette var spillere som i stor grad var avskrevet som førstedivisjonsmateriale. Jeg synes det sier mye  om styrken i Nordlies gode egenskaper som trener at han ikke bare fikk løftet en klubb, men også mange enkeltspillere. Det skal likevel sies at han var heldig med klubben han kom til. Det var dyktige folk i administrasjonen, samtidig som forholdene ikke var større enn at han kunne ta total kontroll over det sportslige. En meget vellyket debutsesong (1999) ble avsluttet med 5-3 over Rosenborg på Lerkendal, og en høyst respektabel syvendeplass.

b. Vålerenga 2000

Mye har vært sagt og skrevet om det året Nordlie ledet Vålerenga til nedrykk. På mange måter så kan man vel si at der hvor det i Odd var optimale forhold for Nordlie, så var rammebetingelsene i Vålerenga tilsvarende dårlige. Vålerenga har de siste 25 årene stort sett vært en tradisjonsterk klubb som har underprestert utifra hvilken interesse det er omkring laget. I en slik klubb vil det også alltid være mange sterke personlligheter som ikke lar seg pille på nesen av en nykommer. Har f.eks “de gamle bohemene” noen gang vært fornøyd med noe som har skjedd etter 1970? (selv Rekdal ble ikke anerkjent av “Henger`n”. Han hadde jo ikke fått det maksimale ut av Tobias Grahn!).

Når man i tillegg hadde en Kjetil Rekdal (som nok er en av få i fotball-Norge som kan konkkurrere med Nordlie på sterkt ego-fronten) som vaket i kulissene med en egen agenda, så vil man nok i ettertid kunne konkludere at dette var beretningen om en varslet katastrofe. Skikkelig galt gikk det da også, og Tom Nordlie skulle for første gang kjenne kvalikspøkelsets forbannelse da Tommy Øren utliknet på Ullevål, og sendte Enga ned på bortemålsregelen.

c. Sandefjord 2002-2003

Back to start for vår venn. Det var tydelig at hvileåret 2001, og kølappen på arbeidskontoret, hadde gjort Nordlie godt. Sandefjord var på mange måter et nytt Odd; med den forskjell at Odd nok på den tiden var mer modent for fremganger. Med et relativt spinkelt spillermateriale, så tok Nordlie klubben til Tippeligakvalik to år på rad, noe som må betegnes som en oppsiktsvekkende god prestasjon.

Sandefjord var en klubb med høye målsetninger, men den hadde ikke tidligere vært i nærheten av å oppnå de resultatene klubben gjorde under Nordlie. Min personlige mening er at Sandefjord skal være Tom Nordlie en stor takk skyldig for at laget i dag spiller i Tippeligaen. Han la grunnlaget for en toppidrettskultur i en klubb som hadde vært borte fra fotballkartet i nesten 30 år.

At det igjen ble kvaliktap, tror jeg egentlig ikke var så farlig. Sandefjord ville neppe ha vært modent for et opprykk på den tiden. At det kun var en særdeles partisk dommer som reddet Vålerenga i 2003, hører også med til historien. Siem og Rekdals tårer burde ikke vært av glede; det tror jeg de fleste nøytrale fans kan være enige om.

d. Start 2004 – sommeren 2006

Man kan si hva man vil om Erik Solèr og hans lederskap i Start, men en genistrek skal han krediteres for: Han hentet Tom Nordlie til klubben. Igjen må det sies at forholdene lå godt til rette for en frelser av Nordlies kaliber. Han kom til en klubb som var totalt ribbet for selvtillit. 2003-sesongen endte med niendeplass i førstedivisjon, og tre ydmykende tap for Mandalskameratene (kan det ble verre?).

La ikke det ta vekk noe fra den prestasjonen Nordlie gjorde med klubben. Bortsett fra at man rappet Atle Roar Håland fra MK, så fikk han omtrent det samme spillermaterialet til å cruise gjennom førstedivisjon som suveren vinner. Dette bar bud om store ting, men ingen hadde vel med hånden på hjertet virkelig trodd at 2005-sesongen skulle bli det eventyret det ble.

Før seriestart sto laget til 290 i odds som vinner hos Unibet. Etter å ha slått Vålerenga noen kamper før slutt, var oddsen sunket til 1.6! Det holdt ikke helt inn, og mye har vært sagt om det. Men selv om det “bare” ble sølv, så må jo selve prestasjonen være noe av det beste som er gjort i norsk toppfotall. Jeg kan kun komme på Nils Arne Eggens opprykk/seriemesterskap i 1986/87 med Moss som noe sammenlignbart.

De to første årene i Start var fantastiske. Igjen så man tydelig hvilke eksepsjonelt sterke egenskaper Nordlie var i besittelse av når forholdene var lagt til rette for ham. Som i Odd så løftet han et helt lag med den følge at enkeltspillere tok enorme steg. Doffen, Strømstad, Håland, Valencia (årets spiller på VG-børsen 2005), Johnsen, Borgersen og Pedersen fikk alle landskamper i denne perioden. I den forbindelse er det viktig å nevn at Strømstad var utlånt till Bærum så sent som i 2002, Håland aldri hadde spilt Tippeliga og at Valencia hadde råtnet på Brann-benken i årene før.

Hva som skjedde i løpet av vårsesongen 2006, får vi vel aldri helt vite. Den alminnelige oppfatning har vært at Nordlie “surnet” pga. dårlige resultater og påfølgende motstand mot hans lederstil. Det er vel blitt ganske godt dokumentert at han på dette tidspunkt begynte å bli et problem for klubbledelsen. Han godtok ikke sykemeldinger fra medisinsk apparat, og mange spillere slet med belastningsskader pga. et hardt treningsregime.

Start-ledelsen valgte etter min mening den feige løsningen, og det tror jeg klubben i ettertid også har innsett. Men på Sørlandet ha vi dessverre et ikke helt ufortjent rykte på oss om at alt må “være så greit”. Tom Nordlie passet våren 2006 definitivt ikke inn i en slik tankegang, og han fikk fyken etter en E-cupkamp på Færøyene. Inn kom Stig Inge Bjørnebye, og jeg er ikke i tvil om at alt straks ble mye greiere, men den sportslige kompetansen som kom inn var ikke i nærheten av den som gikk ut, og det måtte Start betale den ultimate prisen for i 2007.

Det som var verdt å merke seg – og som er dokumentert gjennom Fevennens reportasjer – er at  sentrale spillerne som Doffen, Borgersen, Håland, Strømstad, Pedersen og muligens også Johnsen ville beholde Nordlie. Ok, så er han et rasshøl, men han er i hvert fall vårt rasshøl, tror jeg nok var deres synspunkt (fritt etter FD Roosevelt) At nr.12-18 i en klubb ikke vil beholde treneren. kan jo ikke ha vært en bombe for Start-ledelsen, men jeg tror rett og slett ikke at man hadde sterke nok personer i klubben som turte å stå opp mot Nordlie. Det skal jo sies at det å innrømme feil nok ikke er hans sterkeste egenskap. og mange i klubben følte nok at de ble overkjørt av et retorisk maskingevær ladet med masse kompetanse, og følgelig fant ut  at å sparke Nordlie var den eneste muligheten for å få han til å holde kjeft.

e. Viking høsten 2006

De små marginers effekt, kan trygt være overskriften på Nordlies redningsaksjon denne høsten. Han arvet et lag som var like tappet for energi som ansiktsuttrykket til avgåtte Tom Prahl, og hadde syv kamper på å berge Viking unna den nedrykksplassen laget lå på. 4 kamper ble vunnet, 3 ble tapt, og båten bar – såvidt.

At han i siste kampen hjemme mot erkefienden Brann vant 5-0, og følgelig krabbet fra direkte nedrykk yil sikker plass, gjorde ikke akkurat mindre for Nordlies heltestatus i Stavanger. Det var ingen hemmelighet at klubben ønsket at han skulle fortsette, men det tror jeg aldri var aktuelt for mannen selv.

Han hadde nemllig fått et tilbud han ikke kunne si nei til.

f. Lillestrøm 2007-våren 2008

Lilllestrøm hadde temmelig kontroversielt sparket Uwe Røsler etter 2006-sesongen. Men ingen i klubben synes å ha vært i tvil om at det var det riktige så lenge “den fortapte sønn” var vendt tilbake. Det var nemlig på Lillestrøm det hele begynte for Tom Nordlie. Det var laget han var supporter av, og hvor grunnlaget for en tenerkarriere ble lagt gjennom å bivåne tusenvis av LSK-treninger på 80 og 90-tallet. Det ble sagt om Nordlie at han alltid gikk rundt med et lite brett og masse kronestykker i lomma; alltid parat til å ta en en taktisk diskusjon.

Som alle vet så endte det bare trist. Etter halvannet år, med en 4.plass og et cupgull som resultat, virket det nesten som om det var en lettet Nordlie som trakk seg på forsommeren 2008. Jeg tror det var en ganske enkel forklaring på hvorfor Nordlie aldri ble profet i eget land: Sportsdirektør Jan Åge Fjørtoft.

I utgangspunktet syntes det som en merkelig manøver at LSK-ledelsen ikke kvittet seg med Fjørtoft samtidig som de lot Røsler gå. Røsler var Fjørtofts mann, og selv etter at tyskeren forlot klubben, var Fjørtoft ute i media og sa seg uenige i avgjørelsen. Utgangspunktet for et fruktbart samarbeid med Nordlie var derfor temmelig skjørt.

Det ble snart klart at samarbeidet hanglet voldsomt, og sett i ettertid så burde LSK-ledelsen gått hele veien ut og  avsatt Fjørtoft (som likevel forsvant kort tid etterpå) når man først satset alt på Nordlie. Når to så store egoer ikke klarer å samarbeide, ender det alltid opp med at en må gå. Jeg mener det i denne saken var feil mann som gjorde det.

Selv om det resultatmessig ikke var så ille i Nordlies eneste hele sesong på Romerike, så var det tydelig at han ikke fikk det til å fungere slik han ville. Det syntes nesten som om det ble for vanskelig å bryte ned LSKs over tretti år gamle tradisjon med vekt på 4-4-2, fysisk styrke og dødballer. Laget fikk aldri den velkjente fasongen som kjennetegner et godt 4-3-3 lag ledet av Nordlie. Selv håndplukkede, dyrekjøpte spillere som Brenne og Bjørkøy fikk aldri forløst sitt potensiale. I det hele tatt så var det få, om noen, spillere som viste antydning ttil den store individuelle utvikling som har preget alle gode Nordlie-lag.

Tom Nordlie var igjen arbeidsløs, men heller ikke denne gangen skulle det vare lenge.

g. Kongsvinger høsten 2008-høsten 2009

For allerede samme høst var han i gang med en ny – tilsynelatende ummulig – redningsoperasjon. Kongsvinger hadde kun vunnet 2 av de første 21 kampene da Nordlie ble ansatt, og laget lå nesten uhelbredelig sementert til på bunnen av Adeccoligatabellen.

Men Nordlie hadde ikke vært Nordlie om han ikke pøste sevtillit inn i denne duknakkede gjengen. Laget radet opp 6 seiere på rad, og reddet kontrakten på temmelig komfortabelt vis. Det ble selvfølgelig full feiring for laget fra Glåmdalen, spesielt siden Nordlie forlenget kontrakten sin videre inn i 2009.

Uten å fornærme noen på Kongsvinger, så tror jeg Nordlie hadde sine helt klare baktanker med det. Han sikret seg nemmlig en utkjøpsklausul på en halv million kroner. Han sa det aldri direkte, men det lå nok i kortene at Nordlie selv synes Kongsvinger ble en for liten klubb for ham på lengre sikt, og han nok mer enn ante at når høsten kom så ville hans rykte som redningsmann bringe ham videre til en større klubb.

Det var akkurat det som skjedde.

h. Fredrikstad høsten 2009

For å ta kortversjonen: Det gikk rett i dass så og si ummiddelbart etter at Nordlie ankom klubben. Eller kanskje det begynte enda tidligere; før ansettelsen gikk nemlig omtrent en samlet spillergruppe imot at klubben skulle ansette ham.

Hva som egentlig har  skjedd i Fredrikstad de siste to sesongene, tror jeg man må ha profesjonell hjelp til å forstå. Nordlie klarte i hvert fall ikke å snu den negative trenden, og i møte med sin gamle nemesis – kvaliken – endte det med et usedvanlig ydmykende tap på hjemmebane mot bittelillebror Sarpsborg.

Man skulle kanskje tro at en slik skjellsettende opplevelse kunne føre til samling i bånn, men det har definitivt ikke skjedd i Fredrikstad. Der slåss alle mot alle, og selv om Nordlie for så vidt har holdt en lav profil, hersker det fremdeles sterk usikkerhet om han faktisk skal lede laget i 2010.

Ikke minst har de knallharde, offentlige angrepene fra veteranene Cwartek og Ramberg levnet Nordlie liten ære. Det er vanskelig å vurdere hvorvidt dette er siste krampetrekninger fra spillere som uansett er på vei ut, eller om det er to klubbhedersmenn som går foran og taler uselvisk for den tause majoriteten. Sannheten ligger sannsynligvis et sted midt i mellom.

En ting er i hvert fall sikkert – Nordlie eller ei: Fredrikstad går en mildt sagt utfordrende sesong i møte.

g. Hva bringer fremtiden for Tom Nordlie?

Det er et eller annet sjeldent fascinerende ved Tom Nordlie. Det fremste særtrekket er kanskje at han er en mann alle fotballsupportere har en mening om. Klisjeèn “elsket og hatet” har vel neppe passet bedre på noen annen fotballpersonnlighet de siste ti årene. Som oppsummert ovenfor så har det da også vært store svingninger i hans karriere. Det store spørsmålet nå er om han på grunn av sitt spesielle vesen er ferdig i norsk toppfotball, eller om det vi har vært vitne til bare har vært starten på en virkelig stor trenerkarriere?

Min personlige mening er at fremtiden bør se temmelig lys ut for Nordlie. Jeg skal forsøke å begrunne mitt standpunkt.

For det første – og kanskje viktigste -så kan ingen komme forbi at mannen er ekstremt sterk rent fotballfaglig. Vi går nå inn i en tid i norsk toppfotball hvor det å kjøpe seg til suksess er utelukket. De lagene som lykkes vil være de som klarer å utvikle både en spillergruppe og enkeltspillere. Historien har vist at dette er noe Nordlie er svært god på når forholdene legges til rette for ham.

Tiden hvor det var tilstrekkelig med et proffopphold i utlandet og 10 landskamper for å bli trener, er definitivt forbi. Skal man følge Darwins tankegang, så tror jeg i all hovedsak at de trenerne som kommer til å overleve, er de som har en bred faglig og pedagogisk ballast. Her synes jeg f.eks Start har gjort en god jobb. Samtlig i trenerteamet har formell kompetanse på pedagogikk og spesialisering innenfor idrettsfag.

Det vil selvfølgelig aldri være noen ulempe å ha en stor spillerkarriere bak seg, men uten noe mer, så blir man fort avslørt. Igjen kan Start være et godt eksempel. Jeg har all mulig respekt for Stig Inge Bjørnebyes spillerkarriere, men å gi ham toppjobben i Start sommeren 2006, var definitivt for tidlig.

For det andre så lever fotballtrenere av resultater. Og man kan mene hva man vil om personen Tom Nordlie og hans stil, men mannen har udiskutabelt prestert til dels smått utrolige prestasjoner i noen av klubbene sine. Derfor vil det alltid være noen som har behov for en slik trener, selv om hans lederstil kan være utfordrende på en organisasjon.

For det tredje vil jeg peke på at Nordlie tross alt fremdeles er ganske fersk i gamet, og at han som alle andre vil bli bedre med erfaring. Vi må ikke glemme at både Eggen og Drillo ikke akkurat hadde lysende resultater som trenere før de i moden alder fikk sine gjennombrudd. Alt ståket og oppstyret som Nordlie har opplevd, kan bli en ressurs for ham hvis han klarer å forvalte erfaringene riktig.

For det fjerde tror jeg det vil vise seg at en del nesten etablerte sannheter om Nordlie vil vise seg å være feil. Det er vanlig å hevde dette om Nordlie:

• Han kan kun lykkes som grunder og/eller redningsmann pga. sin krevende lederstil.
• Over tid vil den samme lederstilen føre til så stor slitasje at det til slutt vil skjære seg
• Tom Nordlie har alltid sviktet i de avgjørende kampene.

Min mening er at grunnlaget for disse – la oss kalle det mytene – stort sett er et utslag av tilfeldigheter. Litt sannhet vil det alltid finnes, men ikke mer enn at en intelligent mann som Nordlie over tid selv vil kunne finne nøkkelen til å motbevise påstandene.

Man skal selvfølgelig ikke legge skjul på at Nordlie aldri har vært, og aldri kommer til å bli, en tradisjonell A4-trener. Men er det noen som vil kalle nevnte Eggen eller Drillo for det samme? Eller hva med Ferguson, Shankly og Wenger? ingen av dem vil score høyt på tester som måler normalitet.

For Fredrikstad så tror jeg løsningen ligger snublende nær. Klubben har allerede engasjert Lars Tjernås som analysesjef. Jeg villle fortest mulig ha gitt ham en 100% stilling som – å, hvor jeg hater det ordet – sportsdirektør. Han er en av få i Norge som kan matche Nordlie rent fotballfaglig, og jeg tror Nordlie ville hatt respekt for hans kompetanse.

Samtidig er han nok i besittelse av en del mer mellommenneskelig lederkompetanse enn Nordlie. Et kompaniskap mellom dem tror jeg derfor kunne blitt svært givende for FFK. og den klubben trenger mer enn annet noen gode løsnnger – fort!

Vi står nå overfor slutten av et tiår hvor Tom Nordlie har vært svært synlig i norsk fotball. Spåkunst er som kjent vanskelig, men mitt tips er dette:

Vi får ikke høre noe mindre til ham i det neste tiåret.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Knapt noen idrettspolitisk brannfakkel, men noen må si fra: Bortemålsregelen er utdatert, og må fjernes fra fotballens regelverk.

Jeg vet ikke hvem som fant opp denne regelen, eller når den ble innført. Den har i hvert fall vært gjeldende så lenge jeg kan huske, og jeg kan heller ikke se at det har vært store protester mot regelen.

Da den ble innført, var det sikkert gode grunner til det. Intensjonen må ha vært å stimulere til angrepsvillig fotball fra bortelaget, samt å kompensere for den ulempen bortelaget har ved transport til arenaen. Slik fotballen har utviklet seg, mener jeg at standpunktet bør revurderes.

I dagens fotball er reisetiden kortere, spillet går mye hurtigere og forskjellen mellom lagene er jevnt over mindre. Derfor burde det ikke være behov for en slik regel.

I hvert fall ikke når den som oftest blir brukt som en avgjørende taktisk premiss for lagenes instilling til kampene, og faktisk er med på å redusere den angrepsvillige fotballen. Det har nemlig blitt slik at en 1-0 seier hjemme stort sett er et bra resultat. Man kan da tillate seg å tape 1-2, 2-3 osv på bortebane, og likevel gå videre.

Ta f.eks årets kvalik til 2.divisjon. Kvik Halden og Ørn Horten er to navn som klinger godt i norsk fotball. i år møttes de til hjemme/borte-kvalik om en plass i neste års 2.divisjon. Ørn vant overraskende den første kampen i Halden med 3-1. I returkampen på Lystlunden klarte Kvik å svare, og vant med sifrene 2-0. I stedet for at man gjorde det mest rettferdige – ekstraomganger og evnt. straffespark – så vant Ørn på bortemålsregelen.

Jeg kan med min beste vilje ikke se at det skal ha vært mer anstrengende for Ørn å ta ferja over Oslofjorden og en liten biltur på strekningen Moss-Halden. Ærlig talt så synes jeg Kvik etter å ha spilt en hel sesong i “dødens divisjon” mot til dels latterlig motstand hadde fortjent at opprykket ble avgjort av noe annet enn bortemålsregelen. Da tror jeg nederlaget også ville vært enklere å svelge for haldenserne.

I en annen duell møttes Vidar og Viking 2. Heldigvis endte kampene utrolig nok 4-3, 3-4, og Vidar avgjorde i ekstraomgangene i den siste kampen. Men da hadde de også den psykologiske fordelen av å vite at hvis de scoret ett mål, så måtte Viking ha to for å slå laget ut (siste kamp gikk på Viking Stadion).

Hvis man ser internasjonalt, så er det min bestemte oppfatning at det i stadig større utstrekning tas hensyn til bortemålsregelen. Et godt eksempel kan være de mange oppgjørene mellom Chelsea og Liverpool i de senere års Champions League. Frem til i vår har kampene stort sett endt 1-0 eller 0-0. Mest typisk var nok semifinaleduellen i 2007. Chelsea tok tidlig ledelsen på hjemmebane i første møte. Etter det sluttet laget omtrent å angripe. Det var nok vissheten om at fordelen ved en 2-0 seier var mindre enn ulempen ved et 1-1 resultat som gjorde at det som så ut til å bli en morsom kamp stoppet helt opp midtveis i første omgang.

I returoppgjøret på Anfield skjedde nøyaktig det samme. Liverpool scoret tidlig ved Daniel Agger, og resten av kampen ble bare en transportetappe mot straffespark. På grunn av regelen ble hjemmelaget påfallende mer defensivt, og det må vel kunne sies å være diametralt motsatt av hva man opprinnelig ønsket ved å innføre regelen.

 I vårens kvartfinale, derimot, var utfallet nesten gitt etter Chelseas 3-1 seier på Anfield i første oppgjør. Bortemålsregelen var naturlig nok ikke noe tema før returen, og resultatet ble en fantstisk fotballkamp som endte 4-4 (og hvor Liverpool faktisk var meget nære 5-3 på slutten). Som relativt nøytral tilskuer så er det synd å tenke på at vi kanskje blir snytt for mange slike oppgjør fordi det spilles taktisk på bortemålsregelen.

Det blir selvfølgelig ikke annet en en påstand fra min side, men jeg er temmelig overbevist om at vi ville fått se mer underholdende og spennende fotball om man rett og slett fjernet hele regelen. Så vidt meg bekjent er det kun i England man ikke praktiserer bortemålsprinsippet i playoff-kampene. Konsekvensen har vært at man har fått åpnere og morsommere kamper med spenning til siste slutt.

Jeg er helt enig med dem som ønsker en konservativ linje i forhold til endringer i regelverket for fotball. La dette imidlertid ikke bli noen sovepute for ikke å modernisere ved å fjerne regler som helt klart har utspilt sin rolle, og som bryter med både spillernes og publikums oppfatning av retferdighet.

At Kvik Halden og Ørn Horten i utgangspunktet skulle sluppet å spille playoff – eller at Viking annetlag også fikk lov til å gjøre det – er andre eksempler på urettferdighet innen fotballen, men det er debatter vi får ta ved en senere anledning.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg føler meg ganske sikker på at Sondre Kåfjords dager som president i Norges Fotballforfund (NFF) var talte allerede da Espelund-saken kom til overflaten. Måten han håndterte den på, er vel det beste beviset på at valgkomiteèn gjorde det helt riktige da de vraket ham i sin nylig fremlagte innstilling foran tinget i mars 2010.

Først et resymè av hendelsene:

Karen Espelund var generalsekretær i NFF i over ti år. I løpet av denne perioden pekte alle piler oppover. Både inntekter, medlemmer og antall lag hadde en jevnt stigende kurve. Hun var ikke en kvinne for pampebanketter og VIP-lounger, men reiste landet rundt og pleide kontakten med det man i festtaler kaller for grasrota i landet største medlemsorganisasjon. Om det var misnøye med hennes virke, må denne ha vært så marginal at den aldri kom til uttrykk i media.

En gang i løpet av 2006 fikk minst tre sentrale personer i NFFs administrasjon – herunder markedssjef Ronny Aasland og informasjonssjef Roger Solheim – den i utgangspunktet vanvittige ideèn at de skulle starte et eget, privat sponsorselskap som skulle sko seg på å få sponsorer over fra NFF til deres planlagte selskap. Året før hadde man sett at Rune Hauge cashet inn 100 millioner på TV-avtalen, så motivasjonen var helt åpenbart å tjene store penger som frittstående “meglere” i stedet for å heve en vanlig lønnsslipp i NFF. Planen var at selskapet etterhvert skulle kjøpes opp av nevnte Hauge, og de illojale medarbeiderne i NFF hadde kontakt med Hauge i sakens anledning (hvordan man skulle få noen til å handle med firmaet Ronny&Roger AS, står for meg som en gåte).

En eller annen gang i løpet av våren i år får Karen Espelund vite om planene. Hun gjør det eneste rette, nemlig å si at det er fullstendig uaktuelt at sentrale personer i NFF skal kunne gjøre seg rike på bekostning av fellesskapets interesser i norsk fotball. Spesielt må dette gjelde hvis man tar med seg klienter som man er kommet i kontakt med som representant for NFF.

Etter dette begynner merkelige ting å skje i NFFs administrasjon. Plutselig er arbeidsmiljøet blitt kritisk dårlig, og skylda legges på Karen Espelunds lederstil. Det synes klart at det er de potensielt illojale medarbeiderne som er anstiftere av denne uroen.

I juni får media nyss om saken i forbindelse med dobbeltlandskampen mot Makedonia og Nederland. Det er TV2 som er først ute. For ikke å forstyrre det sportslige, blir det avtalt at saken først skal slippes dagen etter kampen mot Nederland. Innen den tid har flere medier fått kunnskap om den påståtte konflikten, og saken smeller ordentlig torsdagen etter 0-2 tapet for Nederland i Roterdam.

Både den trykte presse og ikke minst TV-kanalene serverer en skikkelig drittpakke mot Karen Espelund. Det fremsettes grove, udokumenterte påstander om hennes lederstil ( bla.kontrollerende, manipulerende og en kontrollfreak, blir det bastant hevdet at Espelund er). Det smått utrolige er at mannen som har holdt kontakten med pressen, og gjort avtaler om intervjuer, er Roger Solheim, en av den sentrale opprørerne. Altså samme mann som har en sterk personlig interesse av å sverte Espelund mest mulig.

Deretter trer president Kåfjord frem og erklærer – utrolig nok – at han har visst om situasjonen, men at den er langt mer alvorlig enn han trodde. Det besluttes å foreta en arbeidsmiljøundersøkelse.

Et par uker senere fratar styret i NFF Espelund retten til å si opp og ansette medarbeidere. Denne vingeklippingen blir den utløsende dråpen av vedvarnde mistillit som får Espelund til å trekke seg.

Hvis man ser nærmere på hvilken rolle Sondre Kåfjord har spilt i denne prosessen, kan jeg ikke se at det finnes annet enn to alternativer:

a. Han har selv ønsket å bli kvitt Karen Espelund, og følgelig aliert seg med andre personer som har samme ønske, dog med en forskjellig motivasjon. I så tilfelle har jeg ikke adjektiver nok til å beskrive hvor utkrøpen den mannen må være, så jeg velger å tro på alternativ

b. Han har vært grenseløst naiv og/eller dum, og blitt brukt av mennesker som ikke har hatt NFFs beste for øye. Til tross for at alle varsellamper burde ha blinket da misnøyen med Espelund plutselig ble alarmerende stor, har han ikke klart å gjennomskue det som i politikken nærmest ville blitt omtalt som et statskupp. Hvis han f.eks hadde undersøkt med den instansen i en bedrift som har ansvaret for arbeidmiljøet, bedriftshelsetjenesten, ville han fått høre at den instansen ikke hadde mottatt en eneste varselsmelding fra misfornøyde medarbeidere. At sykefraværet i NFF over en lang periode lå langt under gjennomsnittet, burde vel også vært en indikator på at ståa ikke var så ille som påstått.

Istedet for å ha is i magen, bet Kåfjord på agnet som snedig dinglet foran kjeften hans. Og om man er aldri så mye hummer – som Kåfjord selv mener han er (!) – betyr ikke det at dumskap ikke kan være fremtredende.

Uansett om man velger alternativ a eller b, så har saken vist en ting: Sondre Kåfjord er ikke lenger skikket til å være president i NFF. Heldigvis er valgkomiteèn enig i den betraktningen, og derfor er han etter all sannsynlighet ferdig i norsk toppfotball før neste sesong sparkes i gang.

Med Kåfjord borte, og Solheim sin overgang til Kulturdepartementet, burde NFF se sitt snitt til å gjøre opp for uretten forbundet har begått mot Karen Espelund. Mitt råd blir derfor: Gi Ronny Aasland en fyreseddel, og la Karen få jobben sin tilbake.

Med sine siste ansettelser har NFF tydeligvis lagt seg på en retrolinje. Det burde de gjøre i denne saken også. Ikke av sentimentale årsaker, men fordi Karen Espelund sannsynligvis er den aller beste generalsekretæren NFF kan ha i en krevende periode. Når jeg ikke tror det skjer, er det fordi den alvorligste innvendingen mot Espelunds posisjon – og grunnen til at hun aldri fullt ut har blitt medlem av den kompisgjengen som styrer norsk fotball – er noe hun aldri kan få gjort noe med:

Karen Espelund er nemlig en kvinne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende